TRYKKEFRIDOMMENS FØRSTE TIÅR Åsmund Forfang Open tilgang § 100 i Grunnlova 1814–1842 Trykkefridommens første tiår Åsmund Forfang Trykkefridommens første tiår § 100 i Grunnlova 1814–1842 Universitetsforlaget © Åsmund Forfang 2021 Boka vart første gong utgitt i 2021 på Universitetsforlaget. Materialet i denne publikasjonen er utgitt som Open Access / Open tilgang og er omfatta av føre- segnene i åndsverklova og Creative Commons-lisens CC BY-NC-ND 4.0. Lisensen Creative Commons CC BY-NC-ND 4.0 gir lov til å kopiere, distribuere og spreie verket i kva som helst medium eller format. Lisensgivar kan ikkje kalle tilbake desse fridomane så lenge du respekterer desse lisensvilkåra. Du kan ikkje nytte materialet til kommersielle formål. Der- som du remiksar, tilarbeider eller bygger på materialet, kan du ikkje distribuere det endra mate- rialet. For spreiing gjeld følgjande vilkår: Du må gi korrekt kreditering og ei tilvising til lisensen, og indikere om endringar har vorte gjort. Du kan gjere dette på kvar rimeleg måte, så lenge det ikkje vert oppfatta som at lisensgivar godkjenner deg eller din bruk av verket. Du kan ikkje på nokon måte hindre andre i å gjere noko som lisensen gir lov til. Forfattaren har fått støtte frå Fritt Ord, som òg har støtta utgivinga av boka. ISBN trykt utgåve: 978-82-15-04685-3 ISBN elektronisk utgåve: 978-82-15-04961-8 DOI: 10.18261/9788215049618-2021 Spørsmål om denne utgåva kan rettast til: post@universitetsforlaget.no www.universitetsforlaget.no Omslag: Universitetsforlaget Sats: Tekstflyt AS Samandrag Boka analyserer rettsoppfatningar og rettspraksis i 1814–1842 ved retts- saker for brot mot dei nye grensene for trykkefridommen i § 100 i 1814-grunnlova. Faglitteraturen dei siste 20 åra har meint at regimet frå eineveldets tid, dvs. grensene i forordninga av 27. september 1799, framleis vart følgt ved domstolane. Spørsmålet boka stiller, er om dette synet blir støtta av primærkjeldene til trykkefridomsproses- sane i perioden, eller om § 100 hadde sett forboda frå før 1814 heilt ut av kraft. Nøkkelord trykkefridom | 1814 | Grunnlova | sensur | analogi | in terminis | ærekrenking Abstract This volume examines Norwegian law and jurisprudence from 1814 to 1842 on the recently established boundaries on freedom of the press in § 100 of the Con- stitution, adopted in 1814. Historico-legal scholarship published in the last 20 years has assumed that absolutist provisions on censorship adopted in 1799 were still in force in the Norwegian legal system in this time period. Drawing on extensive archival studies, the author of this volume questions whether this view can be main- tained after consulting the primary sources from cases at the time, or whether § 100 had decisively put an end to these restrictions. Keywords printing freedom | 1814 | Constitution | censorship | analogy | in terminis | defamation This work is licensed under the Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International (CC BY-NC-ND 4.0). To view a copy of this license, visit http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/legalcode. Innhald Innleiing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Posisjonar i faglitteraturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Kjeldematerialet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Domsmodellane A, B og C . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Korleis framstillinga er bygd opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 «Trykkefridom» og «sensur» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Prolog: Trondheim, tysdag 11. oktober 1814 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Del 1 Lovverket i det nye landet Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 1. «Statens nu gjældende Love» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Eit utrangert lovverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Eit uoverskodeleg kaos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 2. Forordninga av 27. september 1799 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Dei dansk-norske trykkefridomslovene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Prosessen mot Peter Andreas Heiberg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 3. § 100 i Grunnlova . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Birckner vs. Schlegel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 «Trykkefrihed bør finde Sted» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 4. Analysereiskap: domsmodellane A, B og C . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Domsmodell A . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Domsmodell B . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Domsmodell C . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 5. § 100 – den materielle delen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Ein «blomsterdækt Kurv med levende Slanger»? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 «Ulydighed mod Lovene» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 «Frimodige Yttringer» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Del 2 Den første runden med strid om trykkefridommen . . . . . . . . . . . . . . . 141 6. Ein Chrystie salve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Strid om den offentlege tiltalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Vilkåra i § 100 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Lovgrunnlaget for straff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Innhald | Trykkefridommens første tiår 8 7. Ein allmugemann krenker ein generalmajor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Ringeakt mot konge og regjering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 «... da straffes han med Landsforviisning» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Påstand om tremarksstraff, dvs. ærestap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 8. Eit obsternasig Nationalblad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 Pressa som «Kampplads» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 Retten til «at fortie sit Navn» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 Lovforboda i 1799-forordninga «ophævet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 Ein bladutgivar for retten «i Forfatterens Sted» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Tre ulike høgsterettsordningar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 9. Første dom – for ringeakt mot ei konstitusjonell makt . . . . . . . . . . . . . . . . 186 10. Morgenstierne vs. Hielm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 Gjerningsstad: der eit skrift var forfatta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 «Velmeente Ord saaledes paa Vægtskaalen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Berre «personar» kan bli ærekrenkte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 Mindre trykkefridom no? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204 Tiltalt for majestetsfornærming . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 § 19 om ansvaret til redaktøren av periodiske blad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 Ein nullitet av 27. september 1799 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216 11. 1816: Nye dommar, nye tema . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Chrystie: frifunnen, men idømt sakskostnader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Grønnerup i Høgsterett: den ansvarlege forfattaren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224 På tvers av den nye «Forfatnings Aand» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Grønnerup på ny i Høgsterett: ordinært verneting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234 Hielm-saka: den gjenvunne anonymitetsretten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Klungseth dømt for ærekrenking i tingretten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Klungseth frikjent i overretten, men idømt mulkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 246 12. Norske lov 6-21-4 – den problematiske paragrafen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 250 «Ærerørige ord» i streng og mindre streng forstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Rettstradisjon og praksis i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Frå «ærerørige» til «ærerørige og utilbørlige» ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259 Æresstraff mot allmugens upolerte stemme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 13. 1816–1817: Fleire dommar, fleire avklaringar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Klungseth-saka: «Bondesnak» og klassejustis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Klungseth-saka i fabelens drakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 Klungseth-saka heimvist . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 To ankesaker for Chrystie – med kuriøst aktorat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 280 Chrystie i overretten: Grunnlovas ånd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 Innhald 9 Bytingsdom for Hielm: frimodige ytringar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 289 Bytingsdom for Grønnerup: å fortolke sine eigne ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 Oppsummering pr. mars 1817 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 292 14. Mellomspel på Stortinget – «ei stride imod Grundloven» . . . . . . . . . . . . . 294 Grunnlova som lex superior . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 295 Om «de Materier, som i Grundloven ere uberørte» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 299 Anonymiteten: «Feighed hos mig som Mand» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 303 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 15. 1817–1818: Frifinningsdommar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306 Klungseth frikjent: «Held Norge! Held Nationen!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307 Chrystie frikjent: frimodig ytring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309 Hielm frikjent: «efter sin Overbevisning» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313 Grønnerup i overretten: ikkje brot på vilkåra i § 100 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315 Grønnerup frikjent i Høgsterett: «... ved Magt at stande» . . . . . . . . . . . . . . . 319 16. Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 321 Rettsgrunnlaget for straff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 322 Retten til å skrive fritt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 323 Utilbørlege ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324 Dei formelle reglane . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 326 Straffene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 326 17. Basketak på Hedemarken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 328 Del 3 Den andre runden med strid om trykkefridommen . . . . . . . . . . . . . . . 363 18. Kong Karl 14. Johans vilje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365 Professor Niels Treschows «Lovgivnings-Principier» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365 Høgsterettsdommar Jens Peter Debes’ lovutkast . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 367 Generalauditør Christopher Anker Berghs lovutkast . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 369 Eit kongeleg lovforslag til besvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 376 Kongens ris bak spegelen: Den heilage alliansen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 385 Berre «nödiga inskränkningar» i trykkefridommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 393 Kongens nederlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 398 Kva meinte domstolane? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 404 19. Mot ein endeleg rettspraksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 406 Utgivarskifte i Nationalbladet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 406 Fire fornærmande artiklar før 1821 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 408 1799-forordninga: ei rein straffeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 410 Ein «ny» overrettsdom oppheva av Høgsterett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 417 Oppsummering av sakene frå før 1821 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 423 § 13 om allegori og ironi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 424 Innhald | Trykkefridommens første tiår 10 Majestetsfornærming i Christiania Bytingsret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 442 Oppsummering etter behandlinga i bytingsretten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 454 Frå Nationalbladet til Nationalvennen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 455 Majestetsfornærming i Aggershuus Stiftsoverret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 457 Oppsummering etter behandlinga i stiftsoverretten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 463 Den usanne forfattar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 466 20. Høgsterett tar stilling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 477 Rettsgrunnlaget i trykkefridomssaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 477 Det arbitrære rommet i straffeutmålinga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 481 Straffenivået i 1799-forordninga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 484 Kva «forsætligen» var . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 485 Om utanlandske monarkar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 486 Om § 19 om redaktøransvaret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 487 Om § 17 hindra tiltale mot ein «innsendar» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 488 Konklusjon etter høgsterettsbehandlinga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 488 Høgsterett: den patriotiske domstolen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 489 I clinch med 1799-forordninga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 493 Resultatet av prosessane: lex Peterson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 508 «Angreb paa Constitutionen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 509 21. Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 514 1799-forordninga vs. § 100 i faglitteraturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 515 Forskjellen på 1799-forordninga og § 100 i faglitteraturen . . . . . . . . . . . . . . 524 «Forsætligen og aabenbare» – «Ulydighed mod Lovene» . . . . . . . . . . . . . . . 529 Status for faglitteraturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 533 Konklusjonar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 535 «... ansee vi os forpligtede til at underrette ...» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 537 Epilog: Trondheim, fredag 10. november 1826 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 539 Tillegg: Trykkefridomssakene regjeringa reiste 1814–1842 . . . . . . . . . . . . . . 541 Referansar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 552 Samtidige aviser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 552 Samtidige tidsskrift . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 552 Lovkjelder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 554 Trykte rettsakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 556 Utrykte kjelder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 557 Referert litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 566 This work is licensed under the Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International (CC BY-NC-ND 4.0). To view a copy of this license, visit http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/legalcode. Forfang, Å. (2021). Trykkefridommens første tiår. § 100 i Grunnlova 1814–1842. Oslo: Universitetsforlaget. DOI: https://doi.org/10.18261/9788215049618-2021-00 Innleiing Trykkefrihed . Naar ingen Censur finder Sted i en Stat, saa hersker Trykkefri- hed i samme. En fuldkommen Trykkefrihed hersker kun i faa Stater, i England, i Belgien, Bremen, i Norge og i de nordamerikanske Fristater. Conversations-Lexicon, eller encyclopædisk Haandbog, Attende Bind, Kiøbenhavn 1823 Spørsmålet denne boka tar opp, er om den trykkefridommen § 100 i 1814-grunn- lova innførte, verkeleg var så fri som «Grunnlovas far» Christian Magnus Falsen gav inntrykk av året etter: «Den almindelige Glæde, som den Eidsvoldske Rigsfor- samlings eenstemmige Beslutning angaaende Trykkefriheden, udbredte over det hele Land synes retsom at vise, hvormeget den stemmede med hver god Borgers Ønske.» 1 Dei siste 20 åra har den historiske og rettshistoriske litteraturen gjerne meint at trykkefridommen i § 100 ikkje var så gyllen som Falsen farga den, men heller temmeleg skjør. Kan dette synspunktet stå seg mot ei empirisk gransking av dei samla primærkjeldene til trykkefridomsprosessane i åra etter 1814? Spørsmå- let er påtrengande, ettersom faglitteraturen hittil pussig nok har stått utan eit verk som kunne gi ein tilfredsstillande kunnskap om praksisen ved domstolane. POSISJONAR I FAGLITTERATUREN Falsen og mange nordmenn med han såg så visst på § 100 som ein ny rettsorden og eit brot med det strenge regimet for offentlege ytringar i det gamle Danmark- Norge. Lovene hadde da diktert dødsstraff for å ytre ønske om «Forandring i den, ved Fædrenelandets Grundlov bestemte, Regieringsform», dvs. det dansk-norske eineveldet. For å spreie «Had og Misnøie imod disse Rigers Constitution, eller imod Kongens Regiering» var straffa landsforvising, ei straff som så menn vart brukt. Desse lovboda stod i §§ 1 og 2 i den lova som vart kalla trykkefridomsforord- 1 Nationalbladet 1815, hefte 1: 195. Forfang | Trykkefridommens første tiår 12 ninga av 27. september 1799, men som var kjent for å ha innført svært strenge grenser for trykkefridommen. I 1814 skulle dette vere slutt: «Fremfor alt anså man i Norge trykkefriheten for nasjonens nyvunne palladium [beskyttande heilag- dom], den skulle sikre folkets frihet og fremtidige lykke», som Knut Nygaard skriv i avhandlinga si om nordmenns syn på danskane frå 1960. 2 Korleis denne visjonen vart prøvd realisert, og korleis styresmakter og rettsap- parat handterte den lovpriste trykkefridommen, har fram til 2000-talet i overras- kande liten grad fanga interessa til historikarar og rettshistorikarar i Norge, i mot- setning til i Danmark, der dei har ein omfattande faglitteratur om den danske trykkefridomshistoria. Som historikaren Kristian Holen Nymark peikar på i den ferske doktoravhandlinga si om Karl Johans behandling av den norske trykkefri- dommen, har norske historikarar vore opptatt av den politiske utviklinga etter 1814, «men akkurat trykkefriheten og offentligheten har blitt viet liten plass». 3 I arbeida til historikarane på 1800- og 1900-talet, som Yngvar Nielsen, Halvdan Koht og Sverre Steen, finn vi nokså korte og summariske innslag om temaet som i liten grad bygger på eigne kjeldestudium. Utover dette finst berre enkelte avsnitt i biografiar og bøker med andre hovudtema, men ingen arbeid som har tatt mål av seg til å fortelje trykkefridommens historie. I den juridiske litteraturen har trykkefridommen vorte behandla i eigne kapittel i større verk om norsk forfatningsrett, som hos Torkel Halvorsen Aschehoug, Bredo Morgenstierne, Frede Castberg og Johs. Andenæs. Dette har i stor grad vore teoretiske arbeid som ikkje har bygd på nokon djupare kjennskap til den faktiske rettspraksisen eller på studium av primærkjelder. To juridiske artiklar er verdt å nemne, Emil Stangs «Grundlovens § 100» frå 1913 og Frede Castbergs «Et riss av ytringsfrihetens historie» frå 1974. Guthorm Hallager behandlar dessutan i hundreårshistoria si om Høgsterett frå 1915 nokre rettsprosessar i åra straks etter 1814, men også han berre summarisk og utilfredsstillande. Derimot har vi ein større litteratur om rettsforholda rundt ærekrenking, først og fremst Jon Skeies Om ærekrenkelser efter norsk ret frå 1910 og Henry John Mælands Ærekrenkelser frå 1986, men også andre fagbøker, som Erik Tønne Huitfeldts Grunn- loven og injurievernet frå 1983. Men det einaste verket som går særleg inn på retts- praksisen i perioden 1814–1842, er Rolv Laaches store empiriske trebindsverk frå 1927–31 om ærekrenkingssakene mellom Henrik Wergeland og prokurator Jens Obel Praëm. Slik såg faglitteraturen ut, spreidd og lite interessert i trykkefridomsprosessane, inntil ei ny interesse vart vekt med innstillinga frå Ytringsfridomskommisjonen i 2 Nygaard 1960: 345. 3 Nymark 2020: 276. Innleiing 13 1999, «Ytringsfrihet bør finde sted». Forslag til ny Grunnlov § 100 . Den lanserte eit syn som har vunne gjenklang blant historikarar og rettshistorikarar. Dette synet braut med eit sentralt perspektiv i Frede Castbergs artikkel frå 1974 og Johs. Andenæs’ gjennomgang av trykkefridommen i 8. utgåve av Statsforfatnin- gen i Norge frå 1998, to sentrale norske juristar på 1900-talet. For dei var det sjølv- sagt at § 100 hadde den franske revolusjonsgrunnlova frå 1791 som nesten ordrett modell, 4 i samsvar med ein lang juridisk tradisjon, 5 og at paragrafen var eit brot med forordninga av 27. september 1799, som etter deira syn stod for ganske andre og illiberale rettsprinsipp. Ytringsfridomskommisjonens syn var tvert imot at § 100 ikkje braut nemnever- dig med rettsprinsippa i 1799-forordninga, og at trykkefridomsregimet frå eine- veldets tid dermed i det store og heile kunne halde fram, ved at forboda i forord- ninga fortsette å gjelde heilt fram til landet fekk ei ny straffelov i 1842. 6 Dette er eit syn som har vorte følgt opp av Odd Arvid Storsveen i artikkelen «Ytringers frihet og ufrihet – et streiftog i norsk historisk praksis» frå 2010, Sverre Blandhol i artik- kelen «Kritikkens forutsetning. Kampen om trykkefriheten 1797–1801» frå 2014, Kjetil A. Jakobsen i Etter Charlie Hebdo. Ytringsfrihetens krise i historiens lys frå 2016, Hilde Sandvik i Anders Sandøe Ørsted og den norske straffeloven av 1842 frå 2017 og i artikkelen «Betingelser for opposisjon før og etter 1814» frå 2018, og Roger Tronstad i Frimodighet med etterspill. Nicolai Wergeland i meningskamp og rettsstrid frå 2018. Den nye faglitteraturen er altså skeptisk til at § 100 var eit avgje- rande brot med eineveldets rettskultur, og grunnlovsparagrafen var da gyldig berre som underlag i Stortinget for ny lovgiving, ikkje som rettsgrunnlag for straff ved domstolane. Lengst går den finske rettshistorikaren Lars Björne i Frihetens gränser. Yttrande- friheten i Norden 1815–1914 frå 2018, ein monografi som gir ei oversikt over his- toria til ytringsfridommen i alle dei fire nordiske landa i hundreårsperioden frå 1815 til 1914 basert på faglitteraturen i dei respektive landa, og som straks vart eit sentralt referanseverk i faglitteraturen. Der skriv Björne at § 100 «vid en jämförelse framträder som ett kort sammandrag av 1799 års förordning». 7 Det same generelle synet ligg til grunn for både hans og doktorgradsstipendiat i rettshistorie Bård Sverre Tuseths bidrag i Frie ord i Norden? Offentlighet, ytringsfrihet og medborger- skap 1814–1914 , redigert av Ruth Hemstad og Dag Michalsen, frå 2019. 4 Castberg 1974: 315. 5 F.eks. Stang 1833: 14, Aschehoug 1885: 20. 6 NOU 1999: 40. 7 Björne 2018: 75. Forfang | Trykkefridommens første tiår 14 Det kan lesast som ei forklaring på dette brotet med den tidlegare forfatningsju- sen når Hilde Sandvik skriv at «[d]e senere årenes forskning har bidratt til at hen- delsene i 1814 i Norge har blitt sett ‘bakfra’. Det har blant annet ført til at kontinu- iteten i lovverket fra eneveldets tid har fått større oppmerksomhet»; 8 ho meiner at dette òg gjeld § 100. Men forfattarane ovanfor bygger ikkje synspunkta sine på noka ny utforsking av primærkjeldene til trykkefridomsprosessane eller rettspraksisen ved domstolane i dei første tiåra etter 1814. Eit unntak er Roger Tronstad; han har gått til kjeldene i dei private ærekrenkingssakene han omtaler frå Kristiansand i 1815–16. Kjeldene elles er litteratur som i sin tur heller ikkje bygger på noka slik forsking. Eitt talande eksempel er at Ytringsfridomskommisjonen forankra si framstilling av dette i ei utgreiing den hadde bestilt av litteraturhistorikar Fredrik Juel Haslund, den upub- liserte litteraturstudien «Ytringsfrihet i Norge 1814–1900. Det nye demokratiske fundament», som også historikarane Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl støttar seg tungt på i Norsk mediehistorie frå 2003 (2. utgåve 2008, 3. utgåve 2019). Det uheldige er da at Haslunds omtale av trykkefridomsprosessane er skjemt av ei rekke faktafeil, misforståingar og feilslutningar. Slikt har Haslund langt frå vore åleine om. Grunnen til det er at vi i Norge altså har mangla ein grundig studie av rettspraksisen i trykkefridomssaker i første halv- del av 1800-talet, i motsetning til i Sverige og Danmark; i Sverige Stig Bobergs Carl XIV Johan och tryckfriheten 1810–1844 frå 1989, i Danmark Harald Jørgensens doktoravhandling Trykkefrihedsspørgsmaalet i Danmark 1799–1848. Et Bidrag til en Karakteristik af den danske Enevælde i Frederik VI’s og Christian VIII’s Tid frå 1944. Den forfattaren i den nye faglitteraturen som faktisk har undersøkt nokre av dei norske straffeprosessane, er historikar Nils Rune Langeland i første bind i høgste- rettshistoria Siste ord. Høgsterett i norsk historie 1814–1965 frå 2005, om enn med eit begrensa kjeldegrunnlag og med ein del diskutable konklusjonar som blir utfør- leg drøfta utover i denne framstillinga. I motsetning til forfattarane ovanfor skriv Langeland der at Høgsterett i 1823–25 kom fram til at forboda i 1799-forordninga var å rekne som oppheva og erstatta av dei i § 100 som gjeldande lovgiving, og at forordninga dermed var redusert til ei liste over straffer for brot på den grunnlov- bestemte trykkefridommen. 9 Dette synspunktet ligg nær det Frederik Stang skisserte i si skilsettande lærebok i forfatningsrett frå 1833, Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutio- nelle eller grundlovbestemte Ret , og som Christian Magnus Falsen og høgsteretts- 8 Sandvik 2017: 12–13. 9 Langeland 2005: 205, 211. Innleiing 15 advokat Jonas Anton Hielm hevda var tilfellet alt i 1815: at § 100 ved å ha oppheva mange av forboda i 1799-forordninga hadde brote med eineveldets rett og innført ein heilt ny rettstilstand på trykkefridomsområdet. 10 Med Stangs ord: «Grls. § 100 maatte føre til ganske forandrede Grundsætninger i Lovgivningen om Trykkefri- heds Misbrug.» 11 Tidlegare førstebyfut i Bergen Arne Arvid Rasmussen har òg i artikkelen «Tryk- kefrihet og fornærmelse mot myndigheter» frå 2014 påvist at Bergen Bytingsret og Bergen Stiftsoverret alt i 1816 brukte § 100 som rettsgrunnlag for straff i ei privat ærekrenkingssak. «Grunnlovens bestemmelser var ikke lenger noe som kun skulle gjelde for Stortinget som lovgiver», er Rasmussens konklusjon. 12 Slik står i dag to hovudsynspunkt mot kvarandre om forholdet mellom § 100 i Grunnlova og trykkefridomsforordninga av 27. september 1799. Denne boka er så eit forsøk på å gå dei tilgjengelege primærkjeldene til rettspro- sessane etter i saumane og om muleg klarlegge den rettsforståinga og rettspraksi- sen § 100 faktisk etablerte i 1814. Slik blir den òg ein studie av kor langt kontinui- teten i lovverket frå einevaldstida gjekk på dette feltet. Så merkverdig uutforska som desse kjeldene har vore, bør det ikkje overraske om framstillinga kan by på ein del nye innsikter. KJELDEMATERIALET Viktigast i framstillinga er dei 17 rettsprosessane regjeringa reiste i perioden 1814– 1842 for «Misbrug af Trykkefriheden». Til grunn ligg eit omfattande arbeid i Riks- arkivet og statsarkiva i Oslo, Kongsberg, Hamar og Trondheim for å skaffe full oversikt over alle prosessane og sikre at ingen er glømt. Ei kjelde til dette er òg avi- sene; alle offentlege trykkefridomsprosessar vart kunngjort der, og i 1820 bestemte ein kongeleg resolusjon at domstolane skulle offentleggjere alle dommar i trykke- fridomssaker. I tillegg til desse 17 sakene vart òg nokon reiste av andre offentlege institusjonar utan medverknad frå regjeringa. Slike saker er tatt med berre der dei har noko å tilføre framstillinga. Formålet her er primært å undersøke regjeringas handtering av trykkefridommen. Dei offentlege straffesakene er politisk interessante, fordi dei fastla dei grensene som gjaldt for samfunnsdebatten og for kritikk av embetsverket og avgjerdene til dei konstitusjonelle maktene. Men langt dei fleste trykkefridomssakene i tida vart 10 Stang 1833: 616, Nationalbladet 1815, hefte 1: 195, 217. 11 Stang 1833: 618. 12 Rasmussen 2014: 19–20. Forfang | Trykkefridommens første tiår 16 reiste som private søksmål for ærekrenking, særleg etter innlegg i avisa Christiania Intelligentssedler, men òg i pressa elles både i hovudstaden og utover i landet. Framstillinga belyser rettsgrunnlaget også i nokre slike saker. Desse prosessane kunne så visst vere prega av alvor og dramatikk, men sanneleg òg av ein komikk som kunne nå burleske høgder, som i den bisarre historia om eit heilt kompleks av ærekrenkingssaker der partane offentleggjorde fablar om kvar- andre i Christiania Intelligentssedler med ein infamitet som langt overgår dagens såkalla verkelegheitslitteratur. Den blir fortald i kapittel 13, i underkapittelet «Klungseth-saka i fabelens drakt», og i kapittel 17, «Basketak på Hedemarken». Slike fablar er eit eksempel på ytringar som 1799-forordninga strengt forbaud, men som var beskytta av ordlyden i den nye trykkefridomsparagrafen og også av retten til anonymitet som den gjeninnførte. I statsarkiva og Riksarkivet finst eit rikt kjeldemateriale til rettsprosessane i heile perioden. Saksbehandlinga i dei underordna rettane var skriftleg, og ikkje berre domsprotollane, men òg saksdokumenta er bevarte, bortsett frå i nokre få tilfelle. Det gir oss oversikt over både gangen i ein prosess og argumentasjonen til partane. I Høgsterett var saksbehandlinga munnleg, så der manglar rettsinnlegga, og vi må gå til voteringsprotokollane for å få innsyn i bakgrunnen for ein dom. To sekre- tærar førte kvar sin protokoll under den munnlege voteringa, der førstvoterande gjekk gjennom saka og foreslo ei domsslutning og dei andre dommarane etter tur meldte om dei slutta seg til konklusjonane eller dissenterte på noko punkt. Under arbeidet med eit slikt samla rettsmateriale blir det fort klart at voterings- protokollane ikkje treng vere den beste kjelda til å forstå kjernepunkta i ei sak. Éin grunn til det er at dei ikkje er dommaranes eigne ord nøyaktig slik dei fall, men den skriftfestinga sekretærane fekk til mens dommarane snakka. Dei kan vere ufull- stendige og upresise, og i eit tilfelle frå 1823 oppgir dei to protokollane til og med ulike lovstader. 13 Men enda meir blir kjeldeverdien svekt av at protokollane, slik § 31 i lova om Høgsterett av 12. september 1818 påbaud, vart oppbevarte «i Rettens Archiv, for hvilket skal være 2 Laase, hvoraf Justitiarius har Nøglen til den ene, og Justitssecre- tæren til den anden». 14 Voteringsprotokollane var strengt hemmelege: «Det er Pligt for Enhver, der er tilstede ved Voteringen, under Embeds Fortabelse, ikke for nogen at aabenbare, hvad Mening han selv eller nogen af Rettens Tilforordnede have været af i nogen Sag.» 15 Slik var det fram til lova vart endra i 1863. Formålet 13 Voteringsprotokoll Hielm 1823bA: 129, Voteringsprotokoll Hielm 1823bB: 215, jf. Zachariassen 1995: 61–62. 14 Lovsamling 1817–19: 296. 15 Sst.: 293. Innleiing 17 var å verne om autoriteten til Høgsterett og gjere dommane udiskutable. Ingen utanfor Høgsterett skulle lese protokollane, og dei hadde ingen funksjon utanfor rettslokalet, slik ei votering i Høgsterett har i dag. I prinsippet kunne dommarane dermed seie akkurat det dei ville – eller nøye seg med eit minimum for at saka skulle komme trygt i hamn. Som jurist, dommar og protokollsekretær i dansk høgsterett Niels Frederik Schlegel uttrykte det i 1861, ville det ut frå slike hemmelege voteringsprotokollar «ofte være saa godt som umu- ligt med Sikkerhed at udfinde de Grunde, for hvilke der maatte antages at have været Pluralitet». 16 Å skrive rettshistorie med dei hemmelege voteringsprotokol- lane i Høgsterett som fremste sanningsvitne er å gi seg ut på ein risikabel galei. Særleg gjeld det ved dommar der Høgsterett dømte in terminis , som det heitte, dvs. med formularet at den anka dommen «bør ved Magt at stande». Med det uttrykte dommarane at dei stilte seg bak også domspremissane i den lågare retts- instansen og gjorde dei til sine. 17 Om det fanst ein premiss av betydning som dei ikkje var einige i, greip dei til eit anna formular, som ved ei frifinning kunne vere at den tiltalte «bør for Aktors Tiltale i denne Sag fri at være». 18 Da vart domspre- missane i den tidlegare dommen oppheva. På denne måten vart in terminis -dom- mar òg fortolka i den juridiske faglitteraturen som begynte komme frå midten av 1830-åra. 19 Juristar i dag vil kanskje stusse over at ein premiss i ein bytingsdom kunne bli eit prejudikat, dvs. ein mønstergivande dom. Men slik vart ein in terminis- dom for- stått når ein overrett gjorde underrettens premissar til sine og Høgsterett så gjorde overrettens til sine. Da var underrettens premissar å sjå på som Høgsteretts eigne og i ei prinsipiell sak som eit prejudikat. 20 Den mektige Christian Colbjørnsen, som var justitiarius i den dansk-norske høgsteretten frå 1804 til 1814, overvakte nøye at in terminis- formularet vart brukt der det var muleg, nettopp for å «soute- nere [hevde] Overrettens Autoritet», 21 og alt frå det første året, 1815, viste også dei norske høgsterettsdommarane at formularet skulle brukast berre der dei kunne slutte seg til domspremissane i dommen dei stadfesta. 22 I ei tolking kunne ein ikkje 16 Schlegel 1861: IV, jf. Zachariassen 1995: 62. 17 Platou 1915: 119. 18 Voteringsprotokoll Allum 1823: 305, Rettstidende 1844: 743. 19 F.eks. Rettstidende 1837: 814, Lasson 1841: 672–673. 20 Ørsted 1815: 242. Om statusen til prejudikatet i den dansk-norske jusen, sst.: 234–243 og Ørsted 1804: 35–36. Ordet prejudikat vart brukt av Høgsterett frå starten av; Høgsteretts voteringsproto- koll 1815: 140–141; og frå 1832 trykte Departements-Tidende «Præjudicater (mærkelige [bemer- kelsesverdige] Høiesterets- og andre Retters Domme)». 21 Sitert etter Jørgensen 1928: 130. 22 Høgsteretts voteringsprotokoll 1815: 3, 29, 70, 83, 84, 87. Forfang | Trykkefridommens første tiår 18 dermed utan vidare gå ut frå at også allslags småtteri i underrettsdommen var stad- festa av Høgsterett. Men prinsippa og dei store linjene var utan tvil det. Ved ein slik dom trong med andre ord ikkje dommarane forklare domspremis- sane fullstendig under voteringa, ettersom dei med formularet sitt erklærte at deira premissar var dei same som i den underordna rettsinstansen. Av voteringsproto- kollane åleine går det ofte ikkje an å lese seg til kva dommen da innebar rettsleg, mens det måtte vere innlysande både for dommarane sjølve og for juristane i sam- tida – og blir det for oss når vi les underretts- og overrettsdommane. Heilt andre krav kvilte på dommarane i underordna rettar. Deira dommar kunne ankast og var offentlege dokument. Dei risikerte òg å bli stemna for ein høgare rettsinstans og å måtte svare for dommane sine der, noko denne framstil- linga gir fleire eksempel på. I verste fall kunne dei bli dømte frå embetet for ein uheldig dom. Derfor måtte dei vere meir fullstendige i drøftinga si av domspre- missar og lovheimlar, og som historiske kjelder er desse dommane av ein heilt annan gehalt enn dei hemmelege voteringsprotokollane i Høgsterett. Utan ein grundig gjennomgang av behandlinga i dei underordna rettsinstansane ville det vere umuleg å gi eit korrekt bilde av trykkefridomsprosessane. DOMSMODELLANE A, B OG C Som grunnlag for analysen av rettspraksisen i perioden 1814–1842, og av korleis dei ulike aktørane i rettsprosessane faktisk opptredde, etablerer framstillinga ein analysereiskap som teiknar opp tre mulege domsmodellar for kva som kunne vere rettsgrunnlaget for straff, dvs. lovheimelen for å avgjere om ei ytring var lovstridig og måtte straffast. For å forstå dei tre modellane må vi ha klart for oss at det dansk-norske lovver- ket, som også måtte gjelde i Norge lenge etter 1814, var i stor uorden. Lovboka var frå ei anna tid, og ikkje minst straffene var utrangerte. Blant anna derfor var det ikkje uvanleg at straff vart idømt etter eit anna lovbod enn det som låg til grunn for skyldvurderinga. Vi må i analysen vår da skilje skarpt mellom kva som var hei- melen i skyldvurderinga (rettsgrunnlaget for straff), og kva som var heimelen i straffeutmålinga. Dette skiljet blir særleg aktuelt i ein analyse av forholdet mellom § 100 og 1799- forordninga: Dersom skyldspørsmålet i ei trykkefridomssak skulle avgjerast etter § 100 i Grunnlova, slik Nils Rune Langeland antydar, måtte nemleg både tiltale og fellande dom nødvendigvis hente straffeutmålinga si frå andre lovparagrafar enn § 100, fordi den var ein grunnlovsparagraf som ikkje oppgav straffer.